Om å være stolt av seg selv

Utdrag fra boka Livslyst – om å møte og mestre motgang

Bestill Livslyst i dag!

Jeg sitter i Grieghallen i Bergen, og jeg har et tv-kamera rettet mot ansiktet mitt. Anledningen er det årlige Gullruten-showet der tv-bransjen hyller seg selv, og jeg sitter i salen fordi jeg er programleder for Puls som er nominert i klassen beste faktaprogram.

Jeg har på meg en rød, todelt kjole.
Jeg smiler og ler sammen med en kvinnelig kollega.
Men det bare hun og jeg vet er at jeg under kjolen har røde tusjmerker, et såkalt strålekart, som viser hvor jeg får min daglige strålebehandling.
I det kjenningsmelodien til Puls strømmer ut av høyttalerne, klapper vi begge i hendene fordi vi er stolte over programmet vårt som er nominert til pris.

Vi vinner ikke prisen. Men jeg kjenner ingen stor skuffelse. Det eneste jeg er litt lei meg for, er at jeg ikke får gått ned på podiet for å holde den takketalen jeg har forberedt. For jeg vet nøyaktig hva jeg skulle ha sagt hvis vi ble prisvinnere:

Jeg skulle rost de mange kvinner og menn som hver uke medvirker i Puls:
De som opplever sykdom,
smerte,
urettferdighet
og sorg,
men som lever videre
- som må leve videre –
og som finner måter
å mestre livene sine på.

”Disse menneskene er hverdagshelter,”
tenker jeg der jeg sitter.
”Disse menneskene fortjener å bli sett.”
Men Puls vinner altså ikke pris for beste faktaprogram.
Så jeg får ikke anledning til å holde den talen.

Etter prisutdelingen tar jeg et glass vin på etterfesten. Men jeg kjenner at jeg er sliten og går derfor raskt tilbake til hotellet. Inne på rommet tar jeg av meg klærne, dusjer og legger jeg meg i senga.
Men jeg får ikke sove. Så jeg skrur på tven.

Det er en musikkvideo som kommer opp på skjermen.
Og det tar ikke lang tid før jeg kjenner igjen både sangen og artisten:
Det er amerikanske Anastacia, og jeg gjenkjenner teksten:

”So I wonder if you know
how it really feels.
To be left outside alone
When it’s cold out here…”.

Jeg kan ikke spesielt mye om kvinnen som synger.
Men det jeg vet, er at hun er i begynnelsen av tredveårene
og at hun skrev sangen hun framfører, mens hun hadde samme sykdom som meg.

Og så begynner jeg å gråte. Igjen.

For det er sånne små ting,
som en sang,
et ord,
et bilde
eller en tekst
som kan få meg til falle helt sammen.

Og mens jeg sitter der alene på et hotellrom i Bergen og kjenner tårene renne, så går det opp for meg at jeg er en av dem:
Jeg er en av hverdagsheltene.
Jeg er en av dem som jeg skulle ha rost i takketalen jeg hadde planlagt å holde:
En av dem som
opplever sykdom,
smerte,
urettferdighet
og sorg,
men som lever videre
- som må leve videre –
og som må finne en måte
å mestre livet på.

- – -

Hele mitt liv har jeg vært stolt over det jeg alene, eller sammen med andre har klart å oppnå. Jeg er stolt over å ha gjennomført syv år med studier, stolt over å ha fått gode karakterer, stolt over å ha fått stipendier for å studere i Ungarn, Tyskland og Østerrike. Og da jeg begynte å jobbe i NRK, og senere ble fast ansatt og tiltrodd oppgaven å være med å utvikle og lage helsemagasinet Puls, så var det med stolhet og glede jeg takket ja.

Jeg har dermed i stor grad definert meg selv ut i fra hva jeg har oppnådd på skole, på universtitet og på jobb. Jeg har lagt mye av min identitet i hva jeg presterer.
Og det å mestre utfordringer,
og å bli sett av andre,
har gitt meg selvfølelse.

Men da jeg ble alvorlig syk, og etter hvert sengeliggende, så mistet jeg plutselig muligheten til å prestere sosialt og på arbeid. Livet mitt dreide seg ikke lenger om å være sosial og å gjøre karriere. Istedenfor handlet det om å mestre helt enkle utfordringer:
Som å spise, dusje og gå på do.
Det handlet om å ordne med søknader og jevnlig skaffe til veie erklæringer som skulle sendes mellom leger, sykehus, arbeidsplass og trygdekontor.
Og ikke minst handlet det om å mentalt forholde seg til en tilværelse der jeg var for syk til å jobbe, være sosial, trene, eller på andre måter være tilstede i livet.

Jeg fikk dermed raskt erfare, hva kampen mot sykdom egentlig er.
Nemlig en stille kamp,
som i stor grad er usynlig.
En kamp som nesten ingen ser eller hører.
Og som få applauderer:
For du får ikke ros fra sjefen.
Du får ikke opprykk i gradene.
Og du får definitivt ikke lønnspålegg.

Allikevel er det kanskje den tøffeste kampen du kan bli satt til å kjempe.
En kamp som du ikke selv har valgt.
Men som du er tvunget til å måtte forholde deg til.
Og i en slik form for kamp, så er det langt ifra slik at bare man kjemper hardt nok, så overvinner man sykdom. Det er ikke slik at den som er sterkest, er den som ”vinner kampen” og at den som er svakest er den som ”taper”. Det å bruke begreper som ”vant over” eller ”tapte mot” sykdom er egentlig helt feil, synes jeg. Det er ord som gir sterke assisiasjoner til prestasjon og belønning i forhold til egen innsats. Og det er ikke det det handler om når man blir diagnostisert og behandlet for en sykdom man ikke selv har kontroll over.

Først og fremst handler kampen mot sykdom om å kjempe mot de negative følelsene som følger med å få en diagnose:
Som indre stress,
fortvilede tanker
og frykten for hvordan det vil gå.

Det er etter min mening den viktigste kampen man som pasient kan kjempe.

Det er en kamp som krever
tålmodighet,
utholdenhet
og viljestyrke.

Og ikke minst er det en kamp som krever kontinuerlig innsats.

Det er derfor med god grunn
man kan være stolt av seg selv,
når man strever i møte med sykdom.
Og da mener jeg inderlig,
oppriktig og med hele sitt hjerte,
grundig stolt av seg selv.

For det er uten tvil,
en beundringsverdig innsats,
det å kjempe,
for å mestre motgang i livet.

Og selv om kampen mot sykdom ikke fører til
ros fra sjefen
opprykk i gradene
og høyere lønn,
er det å anerkjenne sin egen innsats,
en viktig handling,
for alle som opplever en krise.

Det vil, uten tvil kunne gi
hjelp, inspirasjon og motivasjon
til å holde motet oppe,
ha en positiv tro på fremtiden,
og å akseptere den vendingen livet har tatt.